Dyptrykk
Man skiller gjerne mellom direkte (mekaniske) og indirekte (kjemiske) teknikker. Til de direkte hører gravyr, koldnål og mezzotint. Til de indirekte hører alle de ulike etsemetodene: streketsning/hardgrunn, mykgrunn, akvatint, flatbiting samt fotobaserte dyptrykksteknikker.
Linjer og spor blir risset eller etset inn i en metallplate. Når platen er ferdig bearbeidet blir den satt inn med trykksverte slik at sverten dekker hele platen, deretter fjernes overflødig sverte – man slår av platen – slik at fargen bare blir liggende igjen i fordypningene. Et fuktig papir legges på platen som så blir kjørt gjennom en trykkpresse med svært stort press, og bildet blir overført til papiret. Karakteristisk for dyptrykk er det tydelige preget i papiret etter kanten av trykkplaten – plateranden.
I akvatintetsning begynner man prosessen med å drysse et tynt lag med harpikspulver på platen, deretter blir harpiksen smeltet fast til platen ved hjelp av varme eller gassflamme. Harpiks-kornene danner et beskyttende raster på platen. De områdene av platen som kunstneren ønsker å beholde hvite dekkes til med etsegrunn før platen legges i etsebadet. Deretter kan man steg for steg oppnå et helt register med valører i det man stadig dekker til nye områder av platen før neste etsebad. Lang etsetid gir dype valører.
Man kan også lage fotobaserte dyptrykk med fotopolymer eller fotogravyr. Begge teknikkene baserer seg på det samme prinsippet: en lysfølsom film blir overført til trykkplaten, platen blir belyst med en UV-lampe gjennom en transparent med motivet på. Videre blir motivet fremkalt i vann og den lysfølsomme filmen blir ytterligere herdet under UV-lys. Fotoplymerplaten kan nå trykkes som et vanlig dyptrykk. I fotgravyret blir platen etset før den kan trykkes.
Dyptrykk
By Espen Sommer Eide Printed by David Stordahl