Utstillingen åpner kl. 15.00, og fortsetter med en kunstnersamtale fra kl. 16.00, moderert av Morten Kvamme.
Alle de ti trykkene som utgjør Ann Cathrin November Høibos utstilling Remind Me, forestiller et av hennes tidligste kunstverk: En bunt flettede tau laget rundt 2002. Ulltråd, en plastblomst, en hårspenne. En opphopning av materialer, som noe havet har skylt i land. Nesten tjue år senere finner hun dem igjen, gjemt bort på et loft. Når hun vender tilbake til dem, gjør hun det gjennom grafikken. Hun speilvender formen rundt en sentral akse og gjør tauene om til symmetriske bilder, nesten som Rorschach-blekkflekker. I 2026 vender motivene tilbake nok en gang, i nye farger.
Jeg tenker på flettene hennes som en tidlig tilnærming til tekstiler, der hun nærmer seg ullen gjennom tauet – den funksjonelle gjenstanden. Hun tar noe hardt, stramt og funksjonelt og viser oss at det også kan bli mykt, organisk og kroppslig. Flettingen kommer før veven. Før trådene flettes sammen for å danne en flate, bindes de sammen og holdes i relasjon til hverandre.
I det opprinnelige verket fra 2002 er en liten plastblomst flettet inn i tauene, en ornamentering fanget mellom fibrene. Kanskje er det en omsorgshandling, eller en måte å pynte verden på, å gjøre noe til mer enn det opprinnelig var ment å være. Jeg kjenner igjen denne impulsen i Ann Cathrins arbeid: en oppmerksomhet rettet mot det lille, det dekorative, det tilsynelatende ubetydelige. Det finnes noe jentete i det, ikke nødvendigvis som et uttrykk for uskyld, men som en måte å forholde seg til verden på gjennom tingene vi lærer å verdsette, tingene vi blir lært opp til å synes er vakre, og måtene vi lærer å gjøre tingene til våre egne på.
Det siste året har Ann Cathrin og jeg snakket mye om materialer og hva de rommer. Hun har vært ute i vest, der hun for tiden graver seg gjennom fjellets grunnfjell for, som hun selv uttrykker det, å hente frem en flette. Dette er knyttet til prosjektet hun utvikler i samarbeid med Kunstprogrammet for Nasjonale turistveger. Jeg er ikke helt sikker på hvilket materiale fletten vil fortelle oss om, utover sin eksistens som stein. Kanskje vil den ligne hår eller ull, eller kanskje vil den ganske enkelt forbli stein. Det som interesserer meg, er at fletten vender tilbake, denne gangen som noe innleiret i selve fjellet. Formen beveger seg fra en håndlaget gjenstand, via fotografiske og trykte gjengivelser, mot en geologisk tilstedeværelse. Spørsmålet om materialitet blir uløselig knyttet til spørsmålet om persepsjon: Hva gjenkjenner vi i en form, og hvor mye av denne gjenkjennelsen kommer fra det vi selv tilfører den?
Flettingen er en eldgammel gest, en måte å binde ting sammen på som går forut for den vevde flaten. Den bærer med seg assosiasjoner til arbeid, omsorg, beskyttelse og kontroll. Hår flettes for å holde det på plass, for å forhindre at det floker seg, for å gjøre det håndterlig. En flette er både en ordning og en begrensning, en måte å samle separate tråder på, samtidig som hver enkelt forblir adskilt. Styrken ligger i deres gjensidige avhengighet.
Her finnes også en forbindelse til naturen, til hår som gress eller rennende vann, og til fletting som en måte å pleie sin tilknytning til jorden på. Jeg tiltrekkes mindre av én bestemt symbolsk betydning enn av formens evne til å romme alle disse assosiasjonene samtidig.
I utstillingen på Trykkeriet speilvendes de flate gjengivelsene av de sammenfiltrede tauene, og de søker å bli til noe annet. De får en fysisk tilstedeværelse som er kraftfull, nesten feminin. De kan ligne hår, slanger, ormer – noe levende. Samtidig vekker de assosiasjoner til årringer og årringmønstre i trestammer. Bildets speilsymmetri forvandler det som en gang var en liten opphopning av tilsynelatende tilfeldig funne materialer, til et bilde som synes å tilhøre en annen målestokk, et sted mellom det kroppslige og det geologiske.
Ann Cathrin fortalte meg at Venus er retrograd. Ikke bare det, men den er i Skorpionen, akkurat som henne. Hun har bursdag neste måned, i november, måneden hun er oppkalt etter. Er hun også retrograd? I det siste har hun ikke bare betraktet, men kanskje også våget seg tilbake til eldre verk. Hvordan vi oppfatter tid, er sannsynligvis blitt undersøkt mer enn noe annet tema: Er den lineær, sirkulær eller spiralformet? Har den i det hele tatt en retning, eller flyter vi bare rundt i et ubestemt rom? Den rene angsten disse spørsmålene kan vekke i meg, får meg til å kjenne behov for å fortøye meg. Til noe. Akkurat hva, og hvordan, er fremdeles usikkert.
Kanskje er det dette hun gjør med tauene. Hun fortøyer seg til noe, eller presenterer redskapet og materialet for oss, slik at vi kan bruke det. Kan vi bruke det? Det spørsmålet stiller vi oss ofte når vi ser noe, egentlig hva som helst. Jeg tror hun er en utforsker, men også en omhyggelig spion. Hun vil vite hva som befinner seg foran henne, ikke for å teoretisere over det, men for å komme tett på det. I denne nærheten kan hun kommunisere gjennom sitt eget språk av ting. Det er en måte å utvikle et tillitsforhold til materialet på. Hun fletter tauet, som et jentete ritual, noe hun gjør med hendene, der hun bruker kroppen til å kjenne på materialet og knytte bånd, for å gjøre det sterkere.
Tekst av Madeleine Noraas